Tek qendroj ne vetmi,
kujtimi yt me shfaqet dhe me ben shoqeri,
sikur me kokefortesi,
ti qendron aty,
i ngulitur ne mendimet e thella,
ne mendimet e fshehura!

Atehere me mire,
qe fjalet e mia te derdhen ne nje leter te bardhe,
mbase me ndihmon
te lehtesoj pak shpirtin,
ti shkepus nga vetja,
te largoj nga zemra!

Sa e sa dashuri,
kane perfunduar ne fjalen e urryer
“LAMTUMIRE”?!
per shkak te krenarise?

Vetem ne kete faqe, tani,
e mbushur me germa
Dhe disa pika loti,
Mund te kerkoj ndjese!

Sepse e di,
keto fjale,
Kurr nuk do te mberrijne….......... tek ti!