Det albanske språket

Jeg har i snart et år prøvd å lære meg albansk - noe som ikke er en lett sak. Status idag er at jeg klarer å kommunisere med butikkpersonale, vakten utenfor bygninga mi, samt til dels vilkårlige personer jeg møter i heisen (Albanere i heisen prater alltid med hverandre). Men som regel blir det setninger av typen "Denne setning ikke verb".

Og albanerne selv er kjempestolte av språket sitt. De skryter av at det er ett av verdens 8 eldste språk, og det tror jeg det bærer preg av: Språket har hatt altfor lang tid på seg til å utvikle de mest kompliserte og uventa strukturer, og det er stort sett ingenting som følger regler. Og jeg med min strukturerte hjerne (et hovedfag i matte gjør rare ting med hjernen din), prøver kontinuerlig å finne mønstre i språket - mønstre som rett og slett ikke eksisterer.

Ta for eksempel bøyning av verb: "Jeg ser" heter "shikoj" (De har ikke infinitiv på albansk). "Jeg så" heter "parë". "Jeg kommer" er "vij", "jeg har kommet" er "kam ardhur". Det finnes ikke en gang en verb-stamme: Man må pugge alt!

Og det fascinerer meg med alle de rare verbtidene de har: Infinitiv finnes ikke, men de har noe de kaller subjunktiv. I tillegg har de både preteritum, imperfektum og perfektum: Jeg gikk (over en kort periode), jeg gikk (over en lengere periode), og jeg har gått. De har til og med verbtider for å uttrykke at man skulle ønske noe ville skje! Det er minst 2-3 tider vi ikke har i det hele tatt på norsk.

Videre bruker de nesten ikke preposisjoner i det hele tatt. De har de vanlige kasusene: nominativ, akkusativ, dativ og genitiv, men i tillegg har de ablativ, og noe de kaller clitics som ofte er en sammensetning av akkusativ og dativ, så der vi ville sagt "Jeg ga boka til deg", sier de "jeg den deg gav boka". Og eiendomspronomene bøyes ikke bare etter om det er hunkjønn eller hankjønn som eier noe (hans bok, hennes bok), men også etter kjønnet til substantivet, så ordet "hans" er forskjellig ettersom substantivet er hankjønn eller hunkjønn.

Og naturligvis har både hankjønns- og hunkjønns-substantiver to forskjellige endinger hver i bestemt form. Hankjønn bestemt form ender på i eller u, mens hunkjønn ender på a eller ja, så personlig synes jeg egentlig de har fire kjønn her. Og når det gjelder flertallsendinger, tror jeg at jeg har gitt opp å finne noe mønster overhodet.

..Men litt gøy er det jo, da!